Vi hadde klatra Diamantrissene dagen i forveien, en klassisk flertaulengders rute på fjellet Hagtind. Nå følte vi oss klare til å prøve noe helt nytt i uklatret, jomfruelig terreng. Været viste seg fra sin beste side, og festivalstemningen nede i klatrecampen var høy.
Tradisjon tro var det klatrefestival på Fugløya denne andre augusthelga, og klatrere fra hele landet hadde møtt opp på den lille øya i havgapet utenfor Bodø.
Cody og jeg hadde sett oss ut en linje på en uklatret del av den majestetiske Hagtind-veggen. På vei ned fra turen opp Diamantrissene dagen i forveien hadde vi rappellert et lite stykke ned i veggen for å ta linja nærmere i øyensyn. Vi hadde konkludert med at øverste del av ruta ville la seg friklatre om vi lyktes med å komme så langt.
Det er derfor med stort pågangsmot at vi begir oss opp de første taulengdene lørdag morgen. Med sin overhengende karakter, rager veggen over oss. Vi sikter oss inn på en haifinne-lignende formasjon omtrent halvveis opp i veggen. Dette er punktet jeg hadde rappellert ned til, og vi regner med at klatringen herfra og opp vil ligge på nedre del av åttertallet.
Cody klatrer første taulengde som avslutter i et bratt håndriss. Deretter klatrer jeg neste taulengde, som tar oss over i et rissystem i yosemitekvalitet. Etter å ha klatra en særdeles bratt fjerdetaulengde, ender jeg opp på en helt fritthengende standplass. Her er det bare en liten nabb jeg kan ha beina på for å unngå at jeg spinner fritt rundt. Jeg finner ikke umiddelbart noen riktig gode standplassikringer, og bruker flere minutter på å grave ut sand og småstein fra et horisontalt riss. Av tidligere erfaring vet jeg at det er viktig at standplassikringene er gode, og strevet mitt betaler seg i det jeg får lurt inn en perfekt kile og en god kamkile.
Cody kommer opp til standplassen. Han får det resterende utstyret fra min sele, og vi henger et øyeblikk og dingler mens han strammer skolissene. Fra der jeg henger, er det ikke mulig å se ham når han klatrer, men jeg kjenner at tauet glir ut når han klipper sikringer. Han klipper tre sikringer tett etter hverandre. «Så blir det i alle fall ikke standplassfall», tenker jeg og puster lettet ut. Imidlertid skjønner jeg at klatringa ikke er av det trivielle slaget. Jeg hører pusting og pesing, og tauet vibrerer som om det var en harpestreng. Plutselig hører jeg ordet «take» ovenfra, etterfulgt av en kjede metallisk lyder fra sikringer som rykkes ut av plasseringene sine, en etter en. Bak meg suser Cody forbi.
Heldigvis hadde jeg klippet tauet hans innom senterpunktet i standplassen, men avstanden mellom min taubrems og senterpunktkarabinen var på knappe halvmeteren. Kreftene i fallet har trukket meg opp denne halvmeteren, og venstrehånda min sitter nå fast mellom taubremsen og senterpunktet. Seks-sju meter under meg dingler Cody. Han virker omtåket, og det renner blod fra tinningen hans. Han har slått hodet i fallet, og som amerikansk klatrer bruker han ikke hjelm.
Med kniven klarer jeg å skjære løs jammehansken og frigjøre hånda fra taubremsen. Cody har fått hjernerystelse og høyrehånda mi er kraftig forslått. Det blir klart at vi må snu. Cody, som fortsatt har begge hendene i behold, får i oppgave å rappellere først mens han setter sikringer på veien nedover for å klare holde seg inntil den overhengende veggen. Jeg kommer etter og tar med meg sikringene, og slik arbeider vi oss nedover der hvor vi har kommet opp. Vi kommer oss trygt ned på bakken, og nede i klatrecampen blir vi tatt godt hånd om av noen sykepleiere som tilfeldigvis er med på festivalen. De renser og bandasjerer sårene våre, og vi får noe å styrke oss på før kveldens fest.
I ettertid har denne hendelsen minnet meg på hvor viktig det er å bygge gode standplasser. Selv om man alltid prøver å unngå fall direkte i standplass ved å sette gode sikringer tidlig i taulengden, er det alltid en mulighet for at et stanplassfall kan skje. Derfor er det viktig at standplassen tåler et slikt fall, og tauet bør alltid være klippet innom senterpunktet for å hente ut den lille ekstra dynamikken i sikringskjeden. Det er lurt å etterstrebe at avstanden fra taubremsen til senterpunktet er så stor som mulig ved å forlenge sin egen selvforankring. I mitt tilfelle burde avstanden helt klart vært større, men dette var vanskelig grunnet standplassens overhengende natur. Det burde også være unødvendig å bemerke at det er lurt å bruke hjelm.
Martin Skaar Olslund
