10 - Bail i Etiopia

Menneskene som bodde i de små landsbyene som vi passerte levde av jordbruk. Som store deler av Afrika er heller ikke fjellene i Etiopia gode områder for jordbruk og det kom tydelig fram gjennom levekårene. Hele familier bodde samlet i små hus som virkelig utfordrer eiendomsmegleres ord for plasseffektivt.

Husene som sjeldent var større enn 20 kvadratmeter besto av et stort rom hvor alt foregikk. Med alt menes alt et menneske opplever fra det blir født til det dør. Så privatlivet vi Nordmenn tviholder på eksisterer ikke innad i familien. Når jeg tok bilder av dem spurte de ikke om penger, men heller om å få såpe eller kulepenner. Bruksgjenstander hadde større verdi enn sedler. Kidsa var kjempenysgjerrige og når dem først turte å komme bort til oss var dem over alt og fniste og lo. Midt innimellom det hele gikk vi forbi fire fjellrygger som steg oppover og samlet seg som en pyramide med en pillar på toppen.

Et halvt år senere er jeg tilbake med 2 britiske venner for å bestige dette mesterverket av et ubesteget fjell. Tim og Callum møtte jeg i Rjukan samme vinter. På grunn av det rike dyrelivet og mindre rike kjeltringer er man pålagt av nasjonalparken å ha med seg bevæpnet følge.  50 år gamle Adalas med en AK-47 fra Eritrea krigen ble derfor en del av laget. Siden Adalas ikke kunne snakke engelsk og vi trengte å kommunisere med landsbyene underveis fikk vi med oss vår mer likealdrende Enjew som guide. Utfordringen til Enjew var mer at han ikke hadde vært så mye i området og derfor ikke viste hvisstejellet vi ønsket å bestige var. Dette forsto vi så klart ikke før vi sto ved foten av et helt annet fjell og han trodde vi var framme. En dag senere står vi ved riktig fjell. Tim har derimot imellomtiden fått diare etter lokal  injera og ligger derfor langstrakt i 2 dager. 

Vi har camp i en liten landsby og kan se opp på fjellet vårt som kun ligger 2t unna. Det er utfordrende å se konturene til fjellet og det virker som om det konstant ligger et tynt sig med varmluft mellom oss. Rutevalget blir derfor heller avgjort ut ifra A4 bilde jeg printet ut av fjellet. Mens Tim fortsetter med dobesøk, tar Callum og jeg en tur opp til foten av fjellet for å legge fra oss noen liter med vann. Planen vår er å ha mat og vann til 3 dager med klatring. Når vi nærmer oss fjellet, går vi forbi noen små hus og medfølgende jorder. Det er lukter brent og ligger aske overalt.  Bøndene har forsøkt å brenne ned all vegetasjonen på jordene. Regnsesongen starter snart og dem har gjort et godt stykke arbeid.

Faktisk har dem vært så nøye at dem har brent det meste bortsett fra sine egne hus. 

Med det menes at brannen dem har startet har fått løpe løpsk og brent seg oppover fjellet vårt, absolutt hele fjellet vårt. Det tynne varmlufts siget vi trodde vi så har egentlig bare vært det faktum at hele fjellet har blitt dekket med aske og nesten all vegetasjon nå er borte. Vi kaver oss oppover og legger igjen vannflaskene våre der fjellets bratthet tiltar, og vi trenger tau. Tilbake i camp har nå Tim fått tømt seg for det meste, og med påfyll av vann og mat er han klar for å gi fjellet et forsøk. Kvelden etter tar vi med oss pikk pakket vårt og legger oss til å sove der vi la igjen vannflaskene. Slik kan vi starte så tidlig som mulig dagen derpå. 

Når solen stiger over fjellene, sier vi hade til Enjew og Adalas og binder oss inn i tauene. Det første hinderet er en 10-15m taulengde bratt bakke. Et fall her ender med noen kollbøtter før man faller over hyllen vi står på og deretter må flyes ut av det Etiopiske ambulansehelikopteret som ikke eksisterer. Jeg prøver meg først oppover. Underlaget oppfattes som å gå i en bratt sandbakke som sklir ut under beina. Brannen har naturlig nok dratt all fuktighet ut av bakken slik at det er minimalt med hold mellom den tidligere vegetasjonen og jordskorpen i bakken.  Jeg klyver oppover og sikter mot stein etter stein da det er det eneste som føles litt forutsigbart.  Hendene blir naturlig nok fort svarte og det kommer innimellom røykskyer opp fra der vi prøver å få et godt feste. På toppen av bakken finner jeg et delvis forbrent tre som fungerer som standplass for Callum og Tim sin topptauklatring. Jeg er sjeleglad for at jeg tok første taulengde forfra hyllepartiet jeg står på er det en vertikalvegg som ikke nødvendigvis ser så enkel ut. 1 skikkelige taulengde. Callum som er den sterkeste klatreren kaster seg ut i det og skifter til klatresko. Med ca 10l vann, mat og sovepose i sekken kommer han seg jaggu meg opp. Midt på veggen får han inn 3 OK sikringer innenfor en radius på 1,5m, og lite vet vi at det er de eneste sikringene i fjell vi skal finne. Tim og jeg topptauer etter og jeg angrer bittert på at jeg beholdt anmarsjskoene på, og verdsetter Callums sin prestasjon desto mer! På toppen har han også funnet et delvis nedbrent tre som han lager standplass i. 

Alt over denne veggen har vært skjult for oss og vi ble mildt sagt skuffet når vi endelig så hva resten av fjellet hadde å by på. Foran oss har vi ca 150m med klyving i et nytt askelagt området. Hadde det vært normal vegetasjon og ikke en vertikal klippe bak oss ville vi nok helt fint kunne gått oppover med hendene i luften. Vi klyver heller og bruker hendene ofte i bakken for å få det lille ekstra grepet. Vi har tauet fortsatt på oss og går sikk sakk mellom trærne som sikring. Bakken fører oss helt opp til venstre rygg. Sola er nå godt opp på himmelen, men samtidig er det en frisk bris som gjør at ryggen faktisk ikke er så umenneskelig varm. Vi tar av tauet en kort periode og følger ryggen oppover til den smalner til og det blir frem med tauet igjen.  
 

Nok en gang finner vi et tre som blir standplassen til Callum og meg mens Tim tar den skarpe enden. Vinden gjør dessverre slik at Tim etter hvert ikke lengre hører oss og vi fortsetter bare å gi ut tau til det er tomt. Da er det jo bare å stritte litt imot i håp om at Tim skjønner han er tom for tau før vi følger på. Etter litt klyving opp på en løs fjellformasjon dukker Tim opp. Han sitter på rumpen med føttene pressene mot to steiner og sikrer oss fra selen. På hele lengden hans har han ikke funnet et eneste sikringspunkt og han blir derfor en levende standplass hvorav steinene er to uavhengige sikringer. Heldigvis er ikke Tim så myk så at han vil overskride 60 grader mellom beina er lite sannsynlig.  

Det har lagt i luften en stund, men nå må temaet opp i gruppen. Steinkvaliteten er crap, formasjonene byr på lite sprekker og det neste vi skal gjøre er å begynne på pilaren, en vertikal vegg på ca 150m. Altså minimum 3 hengende standplasser i ingenting. Vi diskuterer alternativer, men ender dessverre med å baile. 2 ukers tur til Etiopia for å første bestige et fjell faller sammen. Tilbake i camp er vi fulle av aske fra topp til tå og det tar flere dager hvor vi vasket ører og nese før all asken var er helt ute. 

Klatreturer er jo så enkelt som at enten kommer man til topps og det er en suksess eller så gjør man ikke det og turen har vært en fiasko. Denne turen har jo definitivt vært en fiasko. Likevel ser jeg tilbake på turen som et realt eventyr hvor jeg virkelig fikk oppleve Afrika og delt en unik opplevelse med gode venner.   En bail er sjeldent en suksess, men minnene fra en bail står kanskje desto sterkere enn dem når man lykkes og nådde toppen.

Lars Petter Jonassen