Folk som kjenner litt til min skihistorie har kanskje fått med seg at jeg er over gjennomsnittet betatt av Jiehkkevárri, toppen av Troms, høysete fjellet i Lyngen.
I 2015 var jeg i på ski i Lyngen for første gang. Den gangen var vi 8 stykker fra forskjellige steder i og Europa og USA som hadde samlet i Lyngsdalen for å kjøre ski ned Nordvestrenna på Jiehkkevárri, inspirert av et blogginnlegg fra 2012. Den turen ble mislykka og noen måneder senere hadde jeg flyttet til Nord-Norge. Dette er også samtidig som jeg begynt å endre taktikk i fjellet og begynt å eksperimentere med å bruke lettere utstyr og gå lengere turer.
Pendlet gikk kanskje vel fort mot «fast and light» og i veldig kort tid hadde jeg byttet fra breie telemark med tunge bindinger ski til 65 mm randokonkurranse ski. Disse skiene skulle være med på å løse gåten i hvordan vi skulle kjøre nordøst-renna på Jiehkkevárri uten å ha to biler. Planen var å bestige Jiehkkevárri fra «normal ruta» via Holmbukttinden før vi da kjørte Nordøstrenna ned til Lyngsdalen. Da i stedet for å stakke ut til Furuflatten skulle vi bestige Balgesvárri og kjøre noen bratt renner der og så skli tilbake ut Goverdalen til bilen i Lakselvbukt. Dette var en lang og ambisiøs tur så jeg og Jørgen ble enig om å ta med overnattings utsyr så vi kunne overnatte i Lyngsdalen og ta turen i to etapper
Når vi hadde tenkt å ta to dags etapper på rundt 2000 høydemeter med en del bratt og eksponert kjøring var det viktig å «gramme» alt som kunne grammes. Likevel tok vi med oss et lite telt, en lett brenner, en pakke real, tau og breutsyr, isøks stegjern, klær mat; noe som i etterkant er jeg veldig glad for. Det ballet på seg, men alt ble pakket ned i en 40 liters ryggsekk. Det er åpenbart litt dumdristig når jeg innrømmer dette nå, men dette skulle være min andre ski tur med mine nye skimo ski, 161cm lang og 65 mm brei, kanskje 900 g per ski med de letteste race bindingene.
Skia var helt utmerket oppover, jeg var kjempefornøyd med valget inntil vi var i ferd med å kjøre nedover. Selv om det funker veldig bra å bruke lette ski til brattkjøring så er det en utfordring å kjøre veldig bratt på hardt føre når støvlene dine er breier enn skia. Da vil skiskoene presse mot snøen sånn at stålkantene mister kontakt med snøen når du prøver å kontrollert hoppsvinge nedover.
Renna er bratt og eksponert med en overhengde skavl i toppen, og over halvparten er under en hengende bre som kan rase ut når som helst. Jeg rappellerte over skavlen først og ropte opp til Jørgen at her var snøforholdene gode nok til å kjøre. Han fulgte etter og vi dro ned tauet. Etter de første hundremeterne ble snøen hardere der det hadde rast ut tidligere og det var først nå at jeg oppdaget at jeg ikke lenger kunne stå på stålkantene mine. For å fortsette nedover prøvde jeg å skjøre flere svinger med flyt og fart før jeg svingte oppover for å senke farten. Dette fungerte i en hundre meter til før jeg mista balansen i det jeg skulle senke farten og tippa nedover. Jeg begynte å tomahawke og tenkte at nå faller jeg 600 meter ned i en bresprekk. Heldigvis datt den ene skien av, selv om jeg hadde låst bindingen, og jeg klarte å sparke foten inni snøen og stoppe før jeg fikk for mye fart. Jeg så skia forsvinne nedover renna og sannsynligvis in i en bresprekk da jeg fant de aldri.
Jeg var heldig og uskadd, men nå sto jeg midt i en bratt renne, under et brefall, med en ski. Illusjon over at jeg hadde kontroll over min skjebne i dette øyeblikket var nå borte. Jeg innså at det var tilfeldig at jeg var fortsatt i live og jeg følte meg liten og sårbar. Jeg tok ut isøks og begynte å skrense nedover på en ski. Heldigvis hadde vi mat og overnattings utsyr med oss da plutselig var jeg ikke så mobil. Neste dagen måtte vi baile på original planen, og stakke den lange veien til Furuflaten på en ski for å haike tilbake Tromsø.
Lærdomen her er å være forsiktig med jaget mot lettere utsyr. Det er fristene å #gålettkjørrfett men det er viktig å teste alt du bruker i trygge omgivelser før du tar det med i skarpe situasjoner. Jeg driver fortsatt med brattkjøring og har på ingen måtte gitt opp taktikken med å bruke lettest mulig utsyr, men jeg er mye mere bevisst på hvor sårbare vi er og hvor viktig påliteligheten og funksjonaliteten til utstyret vårt er for at vi skal overleve i fjellet. Nå bruker jeg bevist minimum 76mm breie ski om jeg planlegger å kjøre brattere en 45-grader og tenker alltid på om jeg har nok utsyr med meg å forebygge hypotermi dersom det skjer en ulykke til fjells.
Finn Hovem