Bukkeholstindtraversen består av mektige 13 2K meters topper. Traversen er på 3 mil og 2000 høydemetre og er en artig berg- og dalbane. Her finner du luftige partier, mye løsstein, svapartier, herskapelig rangling og majestetisk utsikt. For tinder og banditter, er traversen et aldri så lite must på lista.
Traversen består av luftige og enkelte småkronglete partier, men en trenger langt i fra være en sportsklatrer for å ta den. Her holder godt med gode rangleferdigheter og fysisk form.
Vi er to fjellvante sjeler på tur. En av oss bor i området og har tatt traversen to ganger tidligere.
I sekken har vi 50 meters tau, breutstyr, isøks, stegjern, førstehjelpsskrin og bekledning.
Vi sluker høydemetere. I det klokken nærmer seg 1500 har vi krysset av 10 topper. Blåbær igjen, tenker jeg.
Men brått sier det stopp.
Våte svapartier og snø omringet av stupbratte fjellsider, stanser oss plutselig.
– Her burde det vært tørt og fint nå, analyserer «Anatoli» som bor i området.
– Vi får ta en alternativ rute for å komme oss videre, responderer jeg og ser på klokka.
Vi vurderer området og finner til slutt et parti som ser overkommelig ut.
– Jeg sikrer deg rundt dette hjørnet, så klyver du opp og sjekker du hvordan det ser ut, foreslår jeg til Anatoli.
Hun lar sekken ligge igjen og setter kursen oppover.
– Her oppe er det fint, roper hun plutselig fra toppen og kaster tauet ned.
– I helvete, brøler jeg, da jeg ser tauet feste seg i en sprekk.
Som en smykketyv smyger jeg meg så langt jeg kan mot tauet for å løsne det fra sprekken. Men det sitter som hånd i hanske, og langt kan jeg ikke strekke meg, for jeg er omringet av stup på begge sider.
Vi banner høyt.
Vinden tar seg som værmeldingen sier, betraktelig opp, men det gjør selvsagt intet når en har riktig bekledning. Det er verre å holde en dialog når stemmene våre farer avgårde.
– Jeg begynner å bli jævli hes nå, gauler jeg etter to timer. Og med det mener jeg selvsagt også at en begynner å bli sliten.
Klokken viser plutselig 2300 og vinden uler som en ulv i ørene våre.
– Gå etter dekning, roper jeg til Anatoli. Få tak i Leirvassbu! Kanskje er det andre folk på traversen som de vet om!
Det sitter langt inne å ringe 113
– Leirvassbu ringer 113, roper Anatoli plutselig etter dialog med Leirvassbu.
– Faen, roper jeg tilbake.
– Ja, fy faen, tolker jeg til svar.
Voff. Voff. Voff. Lyden av helikopteret i det fjerne og en prikk som nærmer seg. Klokken viser 2400. Men vinden er sterk som en bjønn, og maskinen snur raskt tilbake.
Jeg har vindsekk og mat.
Det er verre med Anatoli.
– Anatoli, roper jeg høyt.
– Fischer, får jeg til svar.
Dette begynner å utarte seg som en nervepirrende actionfilm!
-Anatoli er du OK, brøler jeg så høyt jeg kan.
Jeg hører noe uklart til svar.
Voff. Voff. Voff. Denne gang kommer den brautende maskinen treffsikkert mot meg. Jeg holder meg fast rundt en stein. En dør blir skjøvet til side og en veivende arm til en mørkkledd kar stikker ut. Øyeblikket har kommet.
Jeg står på ryggen og kjenner med ett en sterk arm som drar meg inn i helikopteret. Jeg «stuper inn» og lander på magen, mens jeg sklir innover i den tomme maskinen.
Redningsmannskapet hadde kastet ut alt av inventar for å komme seg til oss, ble jeg fortalt i etterkant.
Voff. Voff. Voff. Helikopteret vakler fra side til side før den skyter fart nedover fjellveggen.
Før jeg vet ordet av det er jeg på bakken og blir spytta ut av maskinen. Anatoli står for tur.
Hun kommer så dalende ned i et tau 15 minutter etter meg.
Rangling. Rop. Redning.
Vi ankom noe forfjamset og flaue på Spiterstulen. Dette skulle jo ikke skje oss!
Men det gjorde det.
Husk å laste ned 113 appen!
Elisa Røtterud
