Denne bailen var varm, og grunnen til at vi måtte snu kan virke nokså triviell og udramatisk. Men den illustrerer at selv små detaljer kan velte store tuer. Eller, turer da.
Sverre og jeg hadde endelig kommet oss til Lofoten. Vi hadde snirklet oss opp langs Norge, fulgt etter sola sånn som man jo gjør på klatretur i Norge. Dagens mål var Presten, og den så innbydende ut der den lå og solte seg for alle som ville se på den. Snill klatring, faste riss, en sol som aldri dukker ned i horisonten. Alt lå til rette for en ekte kjærstetur opp en av Norges største klassikere.
Vi pakket med oss vann og kamera, og la i vei opp veggen. Vi byttet på å lede, og hadde god oppdrift opp til den store gresshylla omtrent halvveis opp veggen. Sverre hadde i forbifarten tatt med de nye skarp-skoa, og ikke de innklatrede behagelige stor-skoa, men det tenkte ingen av oss så mye på. En fin anledning til å teste om de gjorde jobben.
Ettersom vi tilbakela høydemetre, begynte sola for alvor å steke. Vi var jo takknemlige for deilig sommervær.. men det fikk vel være grenser? Sverre begynte å mumle om vondt i føttene.
To taulengder senere kom han klatrende barbeint oppover. Alt jeg hørte var «au au au» og «forbanna sko». Skarp-skoa var definitivt en større tabbe enn det vi trodde først, og etter en pause på en gresshylle med vann og varm sjokolade fant vi ut at vi like gjerne kunne dra ned som opp.
Moralen er:
Komfort er ganske viktig i grunn
Paula Voldner