Den store dagen. Oppe tidlig. Olsen ville vi skulle rekke tilbake til foredraget av Polardronninga. Men alle som kan legge sammen to pluss to skjønte at det ikke kom til å funke. Skyssbåten gled ut i den blå timen. Inn en fjord, men hvor er Rulten?
Det viste seg at båtmannen tok oss til feil side av fjellet. «Det går ikke å legge til i andre fjorden» sa ha. «Kom dåkker av båten!».
På tur: Andreas Klarstrøm, Bacardi (Martin Olslund), Finsk1(Fredrik Aspö) , Franskmann1 (Jeff Mercier), Franskmann2 og meg selv.
Og vips så stod vi der perplekse uten å helt vite helt hva eller hvor vi skulle klatre. Det ble drøftet mange mulige linjer, for det var fjell på denne siden også. Snøforholdene gjorde at vi etter litt gåing og tenking unngikk de skredfarlige grytene og flankene.
Andreas var gira på å sjekke ut en dal, noe som viste seg å bli Jackpot. Franskmennene ga opp håpet noen hundre meter før vi fikk se skatten. Anmarsjen var tung syntes jeg. Andreas var snill og dyttet meg oppover når jeg tråkket spor. Den terapeuten der vet åssen man skaper god stemning i laget fåsds..
Føkk for noen linjer der oppe. Andreas og Bacardi var gira på noe som for meg så veldig hard ut. Finnen og jeg var mer gira på pilaren til venstre som så snillere ut. Sånn fordelte taulagene seg, og vi gikk mot hver vår klippe med kun et halvtau per lag. Da jeg skulle lede opp første traulengde, kom det fra Fredrik; «Ka heter du?». «Jeg heter Kjetil», sa jeg. Så ledet jeg i vei.
En renskåret matrise av riss, dieder, pillarer og flak ga mange muligheter. Klatringen var typisk tynn is opp diedere og kaminer med moderate crux innimellom der formasjonene morfet seg til små boller med riss. På vei opp en bolle tryna jeg, men klatre å bli hengende til øksa. Stegjernet løsnet, men for en gang skyld ble jeg ikke satt ut. Jeg gikk videre med øksene tettere og manøvrerte via flere flytt for å ikke få for mye belastning per punkt. Det funka og føltes bra resten av vegen.
Vi ble bare mer og mer fornøyde. Det var helt fantastisk. Det tok litt tid å hakke frem standplasser, men ellers gikk ting temmelig smooth. Lange trange kaminer med is i. Vi lo oss oppover. Etter fem taulengder skjønte vi at vi ikke ville rekke båten. Etter fem og en halv skjønte vi at det ble bail. Men for en vakker bail.
Hele dagen hadde jeg klatret uten frykt. Men da jeg rapellerte nedover med kun et halvtau kom suget i magen. Det er føkkings dust å klatre alpint med et tau. Vi siktet oss mot høyre der en snørenne kom ned. Det var veldig tidkrevende å finne ankre under rimen. Man spleiser som vanlig på det man henger igjen at utstyr under rapellen, men jeg var mer beskjeden enn vanlig da vi ikke brukte mitt rack. Fredrik tyner maks klatring ut av hver Euro og nå kom Fredriks Finnlands-svenske side frem. Han ville nok spare mer på slyngene enn meg. Og racket manglet virkelig lange slynger.
Jeg startet med å rope opp spørsmål om det var ok å kutte opp et par slynger. Han ville komme ned og lete selv. Men jeg spurte bare for å være høflig. Resten av vegen ned kuttet jeg opp slyngene uten å spørre Snålsvante. Jeg var glad over å ha tatt med hexene og boltene mine. De kom til nytte. Til slutt landet vi på snø og via litteranne nedklatring var vi trygge og glade. Olsen påpekte etterpå at selv om andre tar med rack, så har man ansvar for å sjekke det selv. Godt poeng. Neste gang blir det to tau.
Så var vi ved fjorden. Vi kunne brutt oss inn i noen hytter, men så føkka var vi ikke. Med soveposer og brenner skulle dette gå bra under åpen himmel. Nede på brygga hadde franskmennene børstet brygga for snø. Grunnet alt pudderet var det ikke lett å finne noe bedre enn brygga. Vi la oss til der. Ifølge avtalen ville båtmannen hente oss mellom seks og syv neste morgen. Det ble torskegryte til meg og steinbit til Fredrik. Litt tørrprat om vinkler på isøkser, skibindinger og hvor mye rosiner man får for ti euro i Norge. Fredrik fortalte også en vits om Finnen, Bellmann og Norsken i saunaen. Den endte med at Norsken ikke kom ut fordi ballene satt fast mellom plankene. Sånn gikk timene der søvn og våken tilstand fløt i hverandre.
Lørdag
På morgenkvisten tikket en melding inn: Pga tidevannet kunne vi ikke hentes før 13:15. Nå var dunposen så våt at den var blitt gjennomsiktig øverst. Men det var ikke mange minus, så det funka å slumre litt utover dagen.
Etter 17 timer i soveposen krøp jeg ut og rakk akkurat å pisse før ribben ankom kaia. Det var litt av et syn som møtte turistene på fjord cruise: To rufsete klatrere, han ene kun iført stil-longs (meg), og masse frossent utstyr.
På vei tilbake kjørte vi på en bøye. Men propellen var like hel og plutselig var vi på kaia utenfor Bacalao i Svolvær. Nå var et intenst eventyr i ferd med å bli til et minne. Snart satt vi tørre og varme i sofaen på Bacalao, nippet kaffe og mimret over en kjempefin tur.
Den dalen vi klatret i på baksiden av Rulten er en skatt. Jeg tror den plassen alene kunne oppfylt de fleste av mine klatredrømmer, sommer som vinter. Nå som jeg har sett den og følt den, vil jeg tilbake. Takk til båtmannen som lurte oss til feil sted slik at vi fant det vi søkte. Jeg føler meg som en unge som akkurat har fått sjokolade med narkotika i.
Jeg er blitt hekta. Hekta på The Dark Side of The Rult.
Kjetil Grimsæth