Leier et gammelt gårdshus i Oppdal sammen en gjeng studenterstumper fra Tindegruppa. I fjor tabbet vi oss ut med årskort i skiheisen og resultatet ble lite isklatring. I år syntes Olsen jeg skulle konse mer på isklatring.
Fulgt hans ordre og gått fleste klassikerne i Oppdal. Konsgvoldfossen, Tøftfossen, Bratten i Gjælet, Brudegomsbjølla, Brudetrusa, Brudespruten, Brudgomskjappen, Brudepølsa osv osv.
Tok som vanlig langhelg og dro opp torsdag. Jeg og Marcus eller Muse som han kalles hadde store planer. Muse er en dyktig klatrer. Har gått 8+ på Hell og klatret mye i fjellet, blant annet med Eiliv R, Gausdalens store sønn og Nortiddude, han som omtales som Norges modigste klatrer. Muse derimot omtales i trøndermiljøet som Norges peneste klatrer. Han ser ut som ungen Olsen kunne fått om han parret seg med Barbie Ken. Til tross for gode forutsetninger klatregrads- og utseendemessig har Muse, i likhet med meg, en ørliten svakhet - han er et følelsesmenneske.
God stemning ved ankomst hytta som omtales som Stålstuten. Navnet kommer av alle bladene bonden har lagt igjen der. Medlemsbladet for Norges veterantraktor klubb, Stålstuten. Uansett; giringen var på så høyt nivå at vi racket opp og kjørte på ski ned til Driva og gikk en foss nede ved elven mitt i natta.
Dagen etter stod vi opp tidlig, veldig tidlig. 0430. 0500 skulle vi kjøre, men muse hadde låst nøkkelen inne i beemern sin. Etter en time fikk han lirket en skistav inn via bagasjerommet og fikk opp låsen fra innsiden. Kjørte ned Gråura ned i Sunndalen. Følte tilstedeværelsen til det ene ismonsteret større enn det andre, men de var alle skjulte oppe i det kalde vintermørket. Psyka oss opp med en kaffe på bensern i Sunndalsøra. It´s like Russia, hadde franskmennene sagt til Olsen om industristedet. De hadde fått seg en overraskning da de var på kaffe hos både Aslak A og Øyvind V. Froskespiserne trodde de besøkte noen aluminiumsforgiftede locals, men ble stoka da de fikk se bilder fra Cerro Torre på veggene. Have you been there?, hadde de spurt. Yes, nice place, fikk de som svar.
Kjørte inn Litldalen i grålysningen. Vært innom og sett flere ganger før. Aldri vært forhold. For et sted! Tågbekken så fin ut. Ute av bilen pekte Muse plutselig opp på fossen, mens han skrek, Shiiiit!! Så du det store israset? Jeg forstod ikke hva han mente. Isras? Hadde ikke sett noenting, men skjønte dette kanskje ikke var dagen. Sesongen var fremdeles ung. Vi får flere sjanser. Er jo praktisk talt i bakgården vår. Kikka ut diverse fosser, men alle så enten for vanskelig eller for tynne ut. Endte med den minste fossen. Så ut som to taulengder 3erklatring opp til bunnen av et stort gjel.
Lo av oss selv mens vi racket opp. Ja ja, iløpet av vintern har vi gått alle fossene i Litdlane, skrøt jeg på forskudd. Da jeg begynte å klatre føltes det litt rart. Isen kunne ikke være mer enn 60 grader bratt, men det føltes tungt, iallefall i hodet. Etter 15 meter og 5 skruer gav jeg opp. Vil du overta!, ropte jeg. Psyker ut! Kikka ned, men Muse var borte. Plutselig hørte jeg latter ved siden av meg. Der stod muse på en stein. Han hadde gått opp på siden av fossen. Spasert.
Ble bailing. Pinlig. Vi skulle gå Tågbekken, et ismonster i verdensklasse, men endte med å psyke ut på etter 15 meter på en 3er foss.
I bilen kom vi på at mixklatring kanskje var tingen for oss som ikke er skrudd sammen slik som Olsen, følelsesmennesker. Kort vei opp og ned til komforten.
Tilbake i Oppdal stakk vi innom lokale sportsbutikken VPG. Hørte pusting og pesing bak disken. En mannstemme, amerikansk hørtes det ut som. Oh! Oh! Ah! Yess! Allmost there! En damestemme, dansk, ropte. Ja kempefint, come on comwboy! Vi trodde vi skulle ta noen på fersken, men det viste seg at en fyr hang i taket etter to isøkser og skulle vise den danske damen figure off four.
Cowboyen fikk se oss og slapp øksene, Iceklatrer? You vil ha beta? Så holdt han en halvtimes monolog om alle fossene i Drivdalen og Vinstradalen. Vi torde ikke avbryte han og danskedama smøg seg snurt ut nå som hun ikke fikk mere oppmerksomhet fra fyren som viste seg å hete Jans. Han kom fra USA, men foreldrene hadde norske aner og ville gi han et norskt navn. Desverre hadde de blandet mellom Jan og Jens.
Da han endelig roet litt på snakketøyet, vi hadde jo gått alle fossene han hadde gitt oss beta om, spurte vi om det fantes noen miksruter i området. Ble tipset om Ishoel ned mot Gråura der det skulle være noen bolta islinjer. Da vi skulle gå spurte han om vi ville ha kortet hans. Tok frem et visittkkort som han kladdet over med sprittusj. Så det hadde stått et annet navn der, men nå stod det kun, Jans SJEFFEN.
Fant til slutt cragget, Ishole, etter Sjeffens beskrivelse. Kult sted. Litt sånn man ser i magasinene, bare skalert ned til 20 %. Islinjer og miksruter over en frossen elv. Fikk gått to ruter. Lette, men vi falt på begge.
Ja ja. Det var den dagen. Gruer meg til å sende CR til Olsen.
Marius Grimsæth
