I teorien bør vi alltid være forberedt på å rappellere ned igjen der vi har klatret opp. Men hvor ofte får vi testet forberedelsene våre? I Patagonia ble Magnus Eriksson og jeg kastet ut på dypt vann.
Patagonia er de mange rappellers hjem. Alle rutene topper ut på spisse spir der letteste vei opp er en heldags klatrerute med både snø, is og klippe. Returen er alltid rappell, hovedsakelig på naturlige sikringer, oftest med hodelykt. I norge lærer vi på kileklatrekurs at man aldri skal stole på rappellfester man finner i fjellet. De skal fjernes, slynger kappes, og søppelet tas med hjem. I Patagonia lærer man at dette må nyanseres, og det fort. Til gjengjeld har tidligere rappellanter vanligvis firt av fra en karabiner, som gjør det lettere å stole på gjenhengt tauverk.
Vi snakket med Josh “Coach” Wharton, en av våre største forbilder om ruten. Han hadde gått den en gang med Tommy Caldwell, og kunne ikke huske annet enn at det var fin klatring, og ikke noe særlig vanskelig. Om de hadde med seg noen store kammer til de brede rissene vi hadde lest om? “Tommy never takes a four,” var responsen, og vi sa “Thanks, Coach”. For å være på den sikre siden tok vi med både en firer og en femmer.
“Festerville” på Aguja Standhardt går på eller veldig nær nordryggen hele veien, og etter hvert som vi klatret høyere merket vi at det trakk fra vest. Trekken gikk sakte over til vind, den beryktede vestavinden som kommer uhindret fra Stillehavet før den treffet vestsiden av Cerro Torre, Torre Egger og Aguja Standhardt med sagnomsust kraft. På de siste to taulengdene før fortoppen ble jeg stående og vaie i vinden mens Magnus ledet sin blokk. Det var åpenbart vær på vei inn, men kunne vi klare å rekke toppen før det ble helt krise? Var dette uværet som værmeldingen mente skulle komme om et døgn? Magnus kikket over kanten og ned på baksiden av fortoppen. Ruten går ned i et skar og videre opp en beryktet taulengde på seksertallet med dårlige sikringsmuligheter.
“Vi skal ikke ned der!” brølte Magnus. Jeg måtte be ham gjenta flere ganger før jeg bare signaliserte at jeg ikke hørte bæret. Til slutt så jeg at han var på vei nedover mot standplassen min igjen. “Helt uaktuelt, det er helt inferno nede i skaret!” ropte han inn i øret mitt mens han klamret seg fast til standplassen for å ikke blafre avgårde i en gigantisk pendel. Det er i sånne øyeblikk tilliten mellom partnere kommer frem. Det var ikke snakk om å stille spørsmålstegn ved Magnus sin avgjørelse. Hvis han mente det ikke gikk å fortsette, så var det sånn. Snarere burde vi kanskje ha innsett hvor det bar litt tidligere.
Den vanlige måten å komme seg ned fra Aguja Standhardt på er å rappellere “Exocet”, iskaminen i østveggen. Vi var fortsatt en håndfull taulengder fra denne, og hadde nå som eneste mulighet å ta oss nedover ruten vi hadde klatret opp, et dusin bratte taulengder i stadig økende vind. Vi skjønte med en gang at her gjaldt det å improvisere, men uten å ta snarveier. Ganske raskt puttet vi det ene tauet i sekken og rappellerte på bare det ene tauet. Da var det mindre tau som kunne blåse bort og sette seg fast, og vi hadde et tau i bakhånd i tilfelle noe gikk galt. Et sted kunne vi tre en klemknuteslynge bak et flak, men oftest måtte vi henge igjen noen av sikringsmidlene våre.
Heldigvis, etter et knippe rappeller kom vi litt i le i østsiden, og det ble lettere å snakke sammen. Ikke at vi hadde så mye å snakke om, vi visste begge at her var det bare en ting som gjaldt; nedover. Etter hvert måtte hodelyktene på, men selv om vinden var ekstremt sterk da vi passerte skaret hvor klatreruten starter merket vi at temperaturen hadde steget noen hakk. I det vi firte oss inn i natten og nedover breen mot dalen merket vi at stormen holdt på å roe seg. Det virket som om vi hadde sluppet fra det med skrekken. Vi hadde fortsatt en del kamsikringer igjen, men kilesettet besto nå av et par mikrokiler. En av dem satte vi igjen for å forsterke en knivbladbolt vi fant da vi skulle rappellere over en bregleppe.
På en klippeøy lenger nede på breen krøp vi inn i vindsekken for å vente på dagslyset. Da vi krøp ut igjen noen timer senere var været rolig. Fjellene var minst like store og mektige som før, men vi måtte ned for å la lærepengen modne.
Thomas Meling
