På folkemunne heter det, «sist gang det var vindstille i Bodø, blåste en sau på sjøen». Vinteren 2018 var dette et svært beskrivende utsagn. Kan ikke huske å ha opplevd en vinter med så lite snø og mye vind. Hver gang det kom snø blåste mesteparten på fjorden.
I jakten på urørte snøkrystaller trakk vi oftere og oftere inn i forsenkninger og renneformasjoner i med et evigvarende håp om at vinden hadde lagt igjen det vi søkte etter.
Omlag fire mil utfor Bodø ligger Børvasstindan og ved foten av disse befinner det seg en fin liten nordvendt renne. Nok en gang kom det en fint snøfall etter fulgt av vind, masse vind, men denne gangen var vindretningen gunstig i forhold til rennen vi hadde sett oss ut. Dessuten meldes det om opplett og at vinden skal spakne utover ettermiddagen. Det avgjorde saken. Etter jobb pakket vi med oss nødvendig utstyr, ski, sko, briller, hjelm, sekk, stegjern, isøks og en liten klump årgangsmarsipan som alt hadde vært med på en rekke turer.
Kjøreturen gikk unna på en blunk. Hva vi snakket om husker jeg ikke og mest sannsynlig så ville innholdet vært helt uinteressant for det fleste, meg inkludert. Noe jeg husker er at snø var bedre enn forventet. Selv på den åpne anmarsjen lå snøen myk og lett. Selv noen av trærne hadde fortsatt snø på grenene. Et sjeldent syn på disse kanter. Svisj, svisj, svisj. Nesten lydløst fløt vi innover landskapet mot målet, eneste som kunne høres var gore-tex som gnisset mot gore-tex. Svisj, svisj.
Like etter at terrenget ble brattere, ski feste på sekken og stegjern ble tatt på merket jeg at noe var i gjære. Jeg var kald, klam og svettet. Magen rumlet faretruende. Kroppens signaler ble oversett, snøen var for bra til la seg hefte med bagateller.
Oppover gikk det. Lekende lett. 1, 2, 3…10, 11, 12 steg. Pause. På an igjen. Okey, noe var på ferde. Mens Stian gikk først og banet vei falt jeg mer og mer akterut. Hvert steg var en kraft anstrengelse. -Stian! Vent, jeg MÅ stoppe før jeg driter på meg.
Skjelvende krabbet jeg bort under et lite overheng på den ene siden av rennen. Av med sekk, grav et hull og ned med buksa. Salig fryd og hellig natt. Det var like før det ikke rakk. Sjeldent har uttrykket renneræv vært mer passende. I en saktens stund var jeg i ekstase. Jeg fikk en ut-av-kroppen opplevelse der jeg så meg selv utenfra som en reinkarnasjon av Harry Dunnes euforisk toalettbesøk i filmen Dum og dummere. Dopapiret, hvor er dopapiret! Er det mulig? Det var to patetiske tørk i sekken. Heldigvis fant jeg litt skaresnø som gjorde nytten.
Som ved et trylleslag ble alt det vonde blåst bort. Jeg ble født på ny. Med ny giv fløy jeg videre opp, opp, opp. Nå tok jeg teten. Fem minutt gikk, det føltes som om jeg ikke hadde gått en meter før nå. Snøen var nydelig. Løs og fin, men fast nok til at vi ikke sank for langt ned da vi bootet. Ti minutter gikk, kaldsvetten kom tilbake. Faen. Hva var dette? Fortsatt et godt stykke igjen til toppen. Vi presset på videre. Formen ble ikke bedre. Magen begynte igjen å gjøre opprør. Bråstopp. Jeg traff veggen. Hardt. Resignert forteller jeg Stian at jeg ikke klarer mer. Jeg måtte snu. Vi snudde.
Nedkjøringen var brutal. Jeg klarte tre-fire svinger før jeg måtte stoppe for å få tilbake pusten. Skjelve og svettetoktene avløste hverandre i et endeløst maraton. Heldigvis var det noe mindre anstrengende å ta seg bortover i flatt lende på fellene. Selv om farten var lav gikk det fremover. Stian gikk først for å varme opp bilen. Farten min gikk ned. Pause. Hengene over stavene brakk jeg meg. Skulle det komme opp denne veien nå? Nei, det holdt seg nede. Subbende med stavene på slep kom jeg omsider til bilen. Stian hadde alt skiftet og hadde fått en god lunk i bilen. Utstyret ble slengt inn, jeg kollapset i passasjersetet. Etter fem min kjøring måtte vi stoppe. Jeg rullet ut på alle fire og spydde. De neste 24 timene ble tilbragt i umiddelbar nærhet til vannklosettet.
Andrea Køhn