24 - Snutur Patagonia

Turen startet veldig bra med et todagers værvindu, som vi utnyttet godt til å gå en ny rute på Aguja Standhardt. Vi fungerte godt i lag og bestigningen gikk knirkefritt. Det var tidlig på sesongen og vi var alene i fjellet. Atmosfæren var magisk. På toppen var det stille og fredelig med godt utsyn til vill natur i alle retninger. Men mørke skyer beveget seg raskt i horisonten så det var ikke noe blivende sted. Tidlig neste morgen var vi omsider ferdig rappellert og nede på breen i det stormen veltet inn over oss. Det var bare å krumme nakken og kjempe seg tilbake til landsbyen for å søke tilflukt. Turen var en pangstart og lovet godt for de videre klatreplanene våre. Nå var det bare å samle krefter mens vi ventet på et nytt værvindu. Ikke visste vi da at denne «oppvarmingen» ville stå igjen som klatrehøydepunktet på turen.

Det dårlige været forankret seg og det var ikke råd å komme seg på tur. Samtidig ble Trym febersyk og måtte holde sengen resten av turen. Så, etter en uke, viste varselet et 35 timers værvindu, og Ole og jeg gjorde oss klare til å prøve «Californian»-ruten på Fitz Roy. Men samme morgen som vi skulle starte ble også Ole syk. En svenske og en danske som bodde på samme hostel som oss, var også på vei inn i fjellene. Og da de tilfeldigvis overhørte Ole trekke seg fra turen vår over frokost, og klatre tilbake til sengs med feber, inviterte de meg umiddelbart til å bli med dem å klatre en annen rute på Fitz Roy; «Supercanaleta», med avgang om en halv time! Jeg var allerede ferdig pakket og trengte ingen videre overtalelse – jeg var desperat på litt klatring. Slik gikk det til at jeg la ut på et dobbelteventyr: Ny rute og nye partnere.

Svensken, dansken og nordmannen vandret en hel dag for å komme i posisjon på den andre siden av fjellet, der de bivuakerte i overraskende dårlig vær. Heldigvis slo værmeldingen til etter hvert, og i løpet av natten forsvant skyene og ga rom for en kald og klar morgen. Den dagen klatret vi 1400 fantastiske høydemeter opp supercanaletaen før svensken fikk kalde føtter. Først bokstavelig talt, og litt senere også i overført betydning. Tidlig på ettermiddagen ba han om en pause. Han var utslitt. Han klarte ikke å bevege seg lenger. Han hadde på seg alle klærne sine og var fortsatt iskald. Han ville snu.

Jeg var målløs, var det virkelig sant? Vi hadde 350 meter med nydelig, lett klatring til toppen. Vi var så nære å klatre kjempen Fitz Roy! Vi fant frem gassbrenneren, lagde litt mat og ga ham en god hvil. Men det hjalp ikke. Han virket skremt av tanken på å tilbringe en natt i fjellet. Han hevdet at om vi fortsatte ville vi måtte rappellere gjennom natten for å komme ned. Ja, men var ikke det en del av planen? Hadde vi misforstått hverandre? Vi hadde fortsatt tid til å rekke toppen før det ble mørkt, og om vi var vi raske ville vi være godt nede i veggen før mørket senket seg. Uansett, mesteparten av returen var nødt til å foregå i mørket – men det å finne veien ned fra fjellet i lyset fra hodelykten er en integrert del av denne typen klatring. Og hvis vi virkelig trengte å stoppe for å vente på dagslyset, eller for å få oss litt lengre hvile, så hadde vi jo med oss utstyr til dette. I sekken hadde jeg en ekstra dunjakke og en bivi-bag som kunne romme oss alle tre; vi hadde brenner og vi hadde nok mat. Hva var problemet?

Han var tydeligvis mer fysisk trøtt enn jeg kunne forestille meg, og dette gikk også utover hans mentale styrke. Han var ikke klar for å klatre videre, verken fysisk eller psykisk. Tanken på å fortsette ble for skummel for ham, og hvis han virkelig var så sliten som det så ut som, så ville det være uansvarlig av oss og dra ham høyere opp på fjellet. Det ville nok bare føre til mer trøbbel.

Over oss skinte sola fra en skyfri himmel, reflektert i solid, blå is som lå pent innpakket i sprekker av gyllen granitt – det så fristende ut. Men det var ikke noe mer å diskutere. Kunne vi fortsette uten ham? Tanken streifet meg, men jeg innså fort at vi ikke kunne etterlate ham der i den bratte veggen heller, han var ikke i stand til å ta vare på seg selv. Halvhjertet begynte jeg å rigge den første av i alt 30 rappeller. Det ble ikke sagt så mye; det var ikke så mye å si. Jeg konsentrerte meg om å sette gode sikringer og få oss trygt ned igjen. 12 timer med rappellering senere var vi nede på breen. Jeg var oppgitt, men jeg syntes også veldig synd på svensken – han var tydelig skuffet over seg selv og veldig lei seg for å ha ødelagt for oss. På den lange gåturen hjem prøvde jeg å fokusere på all den fine klatringen vi tross alt hadde gjort før vi måtte snu, og på uttrykket: det er veien som er målet. Men jeg klarte ikke å overbevise meg selv. Veien, hvordan vi klatrer, opplevelsen underveis, er absolutt det viktigste for meg – det er målet. Men de beste turene er som regel de hvor veien går helt til topps.

Jeg ble nok en gang minnet på hvor viktig det er å være i god fysisk form, for bedre å takle stress og ubehag på slike lange turer. Og hvor viktig det er med forventningsavklaring i laget før tur. Det er gunstig å kjenne sine klatrepartnere. Men en veldig viktig drivkraft for meg i klatring er å gå inn i det ukjente – for å oppdage det eventyret som ligger der. Det gjelder også på det mentale og mellommenneskelige plan. Og her lærte jeg mye på denne turen, både om meg selv og mine to nye venner. Og det var definitivt bedre enn å sitte på hostelet sammen med to kjente og kjære, men syke venner.
 

Robert Caspersen