Når nytt telt skal prøves og man skal på skitur med pulk for «første» gang, er det greit å dra et sted hvor ingen kjenner deg. Når du samtidig lever i en drøm ot tror at naturen alltid spiller på lag, var det derfor helt naturlig for Silje og meg å dra fra Bergen til Dovre for en litt oval helg.
Bilen ble lastet opp med alt av utstyr og litt til. Ski, pulk truger og telt, vintersoveposer og underlag. Ved var til og med lagt på badegulvet i en ukes tid for ekstra tørking, vi ville jo nødig ikke få fyr på bålet der vi satt og så på moskusene som rolig trasket omkring på viddene i vinterkulden.
Kjøreturen på beskjedne 8 timer, ble unnagjort i en fei. Vel og merke med en overnatting med full middag på Grotli Høyfjellshotell, en kjapp trugetur med telting i Vengedalen ved Åndalsnes, før Dovre og moskusene stod for tur.
Vi ankom Dovre i mørket og bestemte oss for å ta en natt på en hytte før vi dro ut morgenen etter. Denne kvelden vi var på hytten bydde på spektakulært nordlys bak fjellet hvor vi skulle den neste dagen. Været var flott og viste rundt -15°C da vi krøp under dynene i den varme hytta. Dagen etter var det dags for å komme seg ut på eventyr, vel og merke etter frokost, en kaffe og en ny runde på butikken på Dombås. Altså kom vi oss litt seint av gårde denne dagen. Det er godt mulig at værmeldingen som så ut til å by på sterk vind denne kvelden gjorde oss litt nølende, men vi kom oss til slutt av gårde opp på fjellet igjen og fant en plass vi kunne parkere.
Alt nødvendig (og noe unødvendig) ble pakket over fra bil til pulk og vi labbet av gårde på noen ustø og lånte langrenn-ski. Det vil si, nesten(!) alt nødvendig var med. Vi fulgte noen scooterspor innover Grytdalen i retning mot Snøhetta. Det var seint på dag og vi hadde som vanlig vanskeligheter med å bestemme oss for hvor vi skulle slå opp teltet. Selv om de forskjellige stedene så ganske like ut, var det små vurderinger som vindretning og le som gjorde at vi til slutt tråkket ut i dyp løssnø og brukte lengre tid på de siste 100 meterne enn på de første 5 kilometerne fra bilen. Det var uansett en stund til det ble mørkt da vi gikk i gang med å tråkke et fint underlag til teltet. Det anbefales på det sterkeste å ha litt bredere fjellski enn smale langrenn-ski til dette. Dermed gikk vi over til å bruke truger, og etter mye om og men og aldri så lite banning i dypsnøen, var trugene på og plassen ganske flattråkket og teltet kom ut av pulken og klart for oppsett.
Det tok litt tid å få rigget seg til, og vi var litt småsultne da vi satt i gang med å få satt leiren i gang, så vi varmet litt vann til å dele et måltid mens vi rigget. Om det var sulten, og dermed litt lavere fokus, eller om det var de plutselig mye bredere føttene vi hadde fått som gjorde det, det vites ikke. Jeg gjetter en grei kombinasjon. Uansett da teltduken var spent ut og stengene skulle festes var det likevel noe som ikke stemte og det tok ikke lang tid vør vi konstaterte at den ene stangen hadde et ekstra ledd midt på. Og med nesten alt nødvendig med, er det bare å gjette seg til hva som manglet. Jada, riktig. Det var reparasjonssettet og/eller gaffateip. Og med dystre værutsikter på vindfronten, litt lav moral i laget grunnet sult, var det ikke annet å gjøre enn å pakke sammen og avbryte turen. Kalde fingre og tomme mager gjorde at beslutningen egentlig var ganske enkel og moralen steg i takt med at pulken ble pakket og et delt lite varmt måltid i magen.
Vi slet oss tilbake til scootersporet og derfra var det grei skuring og godt humør tilbake til bilen hvor vi fikset oss en hytte på Furuhaugli. Der var det både øl og gaffa, så vi fikk spjelket stangen, sett litt tv og fikk opp moralen ytterligere.
Neste morgen fikk vi med oss ekstra teip og noe lokal proviant fra det hjelpsomme vertskapet, og la ut på nye eventyr i moskusens rike. Vi kom oss omsider ut på vidden igjen og fikk en nydelig tur, dog uten spor etter moskus. I strålende sol og -25°C gikk vi av gårde og kom oss omsider i teltet etter en flott skitur.
Det er mulig vi kunne klart oss med den knekte stangen, eller fikset den på en eller annen måte. Men den dag da og fortsatt i dag, er vi helt klar og enige om at det å avbryte var det rette å gjøre. Det er tross alt ingen skam å snu, og det er viktigere å være trygg og heller gi det en ny sjanse en annen dag. Det ble tross alt en flott tur likevel og gode minner og nye bekjentskaper ut av det å avbryte.
Rolv Erik Berge