Vi var uerfarne, gira og skulle bli alpinister. Marius, som er en racer på planlegging hadde lagt opp løpet. Hvor vi gradvis tilvendte oss hardere og hardere ruter i krevende terreng. Drømmen er jo å bli sett på som alpinist.
En av rutene som kom opp på agendaen er traversen over de fire toppene på Snøhetta oppe på Dovrefjell. Stortoppen, Midttoppen, Hettpiggen og Vesttoppen. Alle over 2000 meter, noen taulengder enkel klatring på grad 4 og en rappell. Vi diskuterte litt frem og tilbake med ulike metoder. Den er jo utilgjengelig om vinteren med godt over 2 1/2 mils anmarsj. Var det best å gjøre alt i et push fra Hjerkinn med ski, og skulle vi da bære skiene over, eller legge de igjen et annet sted. Andre alternativer var telt et sted i fjellet eller Reinheim – en lokal DNT hytte. Alt bydde på lang tur og mye slit. Vi holdt en knapp på den nødbua ved Snøheim. Hit går det vei, lett å følge inn tenkte vi. Det viste seg dessverre fort at denne er låst av hensyn til brannsikkerheten på Snøheim. Dermed endte vi opp med å pakke fulle pulker med klær, rack, tau, telt og taco før vi satte kursen innover Dovrefjell.
Ved avmarsj sent fra Hjerkinn en torsdag ettermiddag tok det ikke lang tid før mørket omsluttet oss. Det var lite snø, slik at det var lett å følge veien innover mot Snøheim, men det skapte selvfølgelig litt navigasjon på kryss og tvers for å finne snø hele veien til å trekke pulken på. I det stummende mørke var vi begge redde for å møte på den lokale moskusen, men bortsett fra noen ferske spor i snøen kom vi oss helskinnet frem. Midt på natta stod vi inne ved Snøheim i hva som føltes som full storm. Vi vurderte å bryte oss inn i nødbua for å få varmet kroppene ved peisen og sovet i en seng, men vi var jo ikke i nød. Vi hadde telt, soveposer og masse mat, men det var definitivt tyngre å slå opp teltet enn å slå opp den hengelåsen, men det var ikke det riktige å gjøre. Det skal ikke være lett å bli alpinst! Når vi endelig var i teltet, hadde spist og lå godt ned i soveposene bikket klokka 0400. «Vekkerklokke klokka 06, avmarsj klokka 07?» spurte jeg. «Nei!» kom det kontant fra soveposen ved siden av. Vi var begge slitne etter den lange turen inn og måtte ha søvn. Turen over traversen ville ta lang tid og det var viktig å hvile godt før avmarsj.
Klokka 08 ringte alarmen. Sjelden har jeg hatt mer lyst til å sove videre. Omtrent 0930, i strålende påskevær labbet vi i vei uten ski på vår ferd som alpinist under utdanning. Skaren holdt bra og det gikk greit å gå på. For de som ikke er kjent i området er det svak stigning lenge før du plutselig skal opp 600 høydemeter til stortoppen. Ved økende høydemeter økte vinden og kroppen tappes kjapt for krefter. Marius holdt motet oppe og motiverte taulaget frem, men det som skulle ta kort tid tok lengre tid og når vi endelig var på toppen var klokka blitt 14. Vi erkjente at vi var for slitne for å begynne på klatringen og snudde. Nedoverbakke er mye lettere å gå og snart var vi tilbake i teltet. Der gikk vi rett i posen og sov noen timer før vi varmet oss taco på primusen og fylte slitne kropper med energi. Så snart måltidet var inntatt krøp vi tilbake i posene og sov til langt utpå påfølgende dag. Da gjensto det kun å pakke ned utstyret i pulkene og sette skituppene i retning hjem. Veien ut føltes ikke i nærheten like lang som veien inn. Men slik er det når en ikke går rundt med hodelykt og motvind.
Søndagen var fortsatt været bra og formen hadde kommet seg etter en natt i egen seng. For ikke å ha en helg med bare bailing tok vi oss en snartur opp Kongsvollfossen. Der erkjente vi at livet er bedre, med anmarsj på 10 minutter, ikke 10 timer…
Erik Tordhol