Planen var like enkel som den var ambisiøs. Det var sommer og ferien stod for tur. I år skulle den by på hyttetur i Rogaland, The Cure-konsert i Oslo (en fantastisk julegave fra Silje til meg), padle deler av Dalslands kanal og padle blant holmer og skjær på Sveriges vakre vestkyst.
Alt gikk knirkefritt, og både kjøreturer og togturer og padleturen på kanalen gikk som smurt. Det var ikke før saltvannspadling og vestkysten stod for tur at problemene kom. Men da kom de også til gangs. Den enkle planen jeg hadde lagt opp var å gå ut fra Fjällbacka og padle en 5 dagers tur mot Lysekil, før vi overraskende skulle ende opp på Vann SPA hotell innerst i Färlevfjorden vel 80km seinere.
Alt var timet og tilrettelagt, for å sitere Hr. Olsen (Nei, ikke Marius), og jeg hadde ordnet med både transport av bil og overnatting og middag på SPA. Silje visste ingenting om dette og jeg hadde kommet med noen halvveis tåkete svar på hva vi skulle gjøre, men at hun skulle stole på meg. Etter at Dalslands kanal var padlet i strålende sol, var kontrasten stor da vi kom ut til Fjällbacka. Det regnet ikke akkurat da som det hadde gjort hele dagen ellers, men med sterk vind var det hverken ønskelig eller tilrådelig å legge ut fra land. Det var i tillegg motvind og værmeldingen viste ingen tegn til bedring de neste dagene. Det ble å utsette padlingen og finne en annen plass å sove for natten. Vi endte opp på en campingplass, som sikkert var ganske fin, men likevel var vi litt skuffet over å fortsatt være landfast. Men vi trøstet oss med å komme helt sist på Quizafton. Vi visste nok for lite om svensk musikk og tv som ikke var populært i Norge.
Vi dro videre i øsende regn og uten mål og mening ble det litt shopping i Uddevalla og på nytt leite etter et sted å campe. Vi fant en helt middelmådig campingplass, langt fra alt, og slo opp teltet i regnværet og satt oss inn for å spille spill og lese bok. Selv om det er utrolig koselig i teltet med regnet trommende på duken, kjente vi begge godt på «brakkesyken» og var litt smådeppa.
Dagen etter var været heldigvis litt finere, skyene litt lettere, men vinden desto kraftigere. Det ble nok en dag rundt i bil på måfå, men vi endte i alle fall opp på et flott hotell ett eller annet sted jeg ikke kommer til å finne igjen med det første. Koselig, men det var likevel ikke derfor vi var på svenskekysten. Den tredje dagen var solen i sitt ess, men likevel var det vind. Vi var lei av å rase rundt på måfå med bilen uten mål og mening, og bestemte oss for å gi det et siste forsøk på å komme oss på sjøen. På innsiden av Orust så det lovende ut, og inne i havnen ved Slussen pensjonat var det stille og fint. Vi tok sjansen og kom oss i kajakkene og padlet ut. Vi var ikke kommet særlig langt før motvinden tok oss, og den fikk raskt selskap av motløshet og tafatthet. Vi var litt lei hele vinden nå, og kom oss til slutt inn i en lun vik på en øy midt i leia.
Telt og hengekøyer ble satt opp og vi fikk litt oversikt over stedet vi var kommet til. På alle kanter av øyen blåste det, men akkurat hvor vi hadde gjort strandhogg var det vindstille. Vi ble der i to dager. Ingen vits i å komme seg i bilen. Jeg ble nødt til å røpe hemmeligheten om overraskelsen og at det litt i det fjerne ventet et opphold på et skikkelig fint SPA-hotell. Moralen i gruppen steg litt og vi fikk i gang et koselig bål og fikk lest enormt mye i bøkene våre der vi hang i hengekøyene. Selv om ullgensere og sommer i Sørvest-Sverige ikke er det første jeg hadde i tankene da ideen ble til, var det to koselige dager.
De to dagene gikk og vi måtte tilbake. Vinden virket å ha løyet litt og tidlig morgen padlet vi den korte turen tilbake til bilen. Neste dag ble en biltur til Marstrand. Et sted jeg aldri hadde kommet på at jeg ville til, hadde det ikke vært for vinden. Men du verden for en fin liten plass. Vi fikk en natt her med god mat og god drikke, et koselig hotell og litt svensk historie.
Den aller siste dagen i Sverige ble så klart en suksess med SPA og det hele, men likevel satt vi igjen litt snurt for å ikke fått gjennomført det vi hadde reist for. Vi hadde følelsen av at vi hadde reist rundt i bilen på måfå og leitet etter campingplasser. Det var derfor vi med blandede følelser satte oss i bilen og takket for oss i Sverige med å gjøre utrolig lite innkjøp på kjøpesentrene ved grensen og suste av gårde mot Bergen. Etter en overnatting i teltet på Hardangervidda, var vi omsider hjemme. Litt nedstemte for a siste del av ferien var gått såpass skeis.
Nå i ettertid er det mye lettere å tenke på alt vi har opplevd på de stedene vi ellers ikke ville kommet til, og som jeg nå mere enn gjerne vil tilbake til.
Men da med det som planen og ikke en del av et mislykket og totalt feilslått prosjekt.
Rolv Erik Berge